|
Forlagets egen omtale "Aschehougs store fuglebok" beskriver mer enn 300 fuglearter i Norge og Norden.
Boken har
- en omfattende beskrivelse av de enkelte fuglearter
- opplysninger om atferd, levested, hekkeforhold og føde
- utbredelseskart og førsteklasses fotografier av fuglene i sitt rette miljø
- fargetegninger som gjør det mulig å skille de ulike artene fra hverandre. Der det er relevant, presenteres tegninger av ulike underarter, ulike fjærdrakter og fugler i flukt.
"Aschehougs store fuglebok" inneholder dessuten en systematisk liste over alle fuglearter som er registrert i Norge. Du finner også en omfattende liste over nordiske fuglenavn på dansk, finsk, svensk, færøysk og islandsk - samt en oversikt over noen av de viktigste fuglelokalitetene i Norge. Til den danske utgaven av boka foreligger det et sett med 5 CD'er: Nordens fuglestemmer der lydene til alle artene som har vesentlige lydytringer er med. Vi har laget egen norsk artsliste til denne CD'en, som ellers følger bokas rekkefølge og sideinndeling. Anmeldelse fra Fugler i Aust-Agder 36 (2), 2007: Den danske originalen fra 2006 som denne boken bygger på, er en kraftig revidert utgave av Nordens fugle. Alle plansjene er nye, tegnet av Jens Frimer Andersen og Bjarne Bertel (rovfuglene). Storparten av fotografi ene er nye i forhold til tidligere utgaver, og er tatt av rundt 40 ulike personer (svært mange av Génsbøl). Utbredelses kartene skal være oppdatert.
En kort innledning på tre sider behandler fuglenes bygning, myting, et år i fugle- nes verden, trekk og noen forklaringer til boken. Hver art presenteres to steder. Først i tilknytning til sammenligningsplansjer med tilhørende tekst for en rundt tre-fire arter per oppslag. Teksten er her kortfattet og henviser til fyldigere beskrivelse litt lenger bak. Hovedvekten er på utseende og atferd med betydning for identifisering. Jevnt over gode tegninger viser drakter og positurer etter behov, og har streker som peker på spesielle kjennetegn (som nebbet til skjeand og vingebåndet til sandlo). Imidlertid er blant andre loene på side 191 for blasse/gule, og de fire sittende uglene på side 303 er gjennomgående for lyse. Generelt gjelder noe av det samme også andre plansjer.
De fyldigere tekstene behandler forekomst (biotop, utbredelse og bestand i de ulike nordiske landene samt totalt for Europa), atferd, trekk, hekking og føde. Det er rart med et første kapittel Hvor sees arten?, og senere et overlappende kapittel med tittelen Utbredelse i tilknytning til et kart. Alt slikt skulle vært samlet i ett kapittel. Kartene viser forekomst i hekketid med grønt, overvintringsområde med blått og overlapp med rødt (sistnevnte altså der arten er året rundt).
Det er ett bilde av hver art, oftest av et liggende/sittende individ i praktdrakt. Enkelte av fotografi ene viser individ på reir, noe som egentlig er litt tabu. Flere er også uskarpe eller litt middelmådige på andre måter, noe som selv kan gjelde bilder av stedvis vanlige arter som havsvale, svart- and, alke, svartspett, ringtrost, måltrost, munk, toppmeis, grønnfink og sivspurv. Litt er klippet av halen på i hvert fall jerpe og hærfugl, noe som er uestetisk selv om det kan være av beskjeden betydning for helhetsinntrykket. Lirypesteggen på side 175 er neppe i sommerdrakt når omtrent kun hode og hals er brunt, men snarere i vårdrakt (mai-juni). Noen av fotografi ene fant jeg spesielt fascinerende: laksandhunnen med unge på ryggen på side 123, stylte- løpere under paring på side 210, ismåken omgitt av en egen malerisk stemning på side 269, samt jorduglen med hodet vendt 180 grader på side 318.
Forlag har oftest knappe rammer med henblikk på tid og økonomi per bok, noe som innskrenker friheten til forfattere og andre involverte. Eksempelvis er nok dette grunnen til at boken følger den tidligere systematikken med lommer og dykkere først, i stedet for andefugler som svaner og gjess. Lappspoven er i vårt land etter hvert også påvist hekkende utenfor Finnmark. Det gjelder Troms og Hedmark, og minst én av de to norske forfatterne burde i hvert fall ha fanget opp litt av dette. Imidlertid har de vært flinke til å få med slike nyheter om mange andre arter. Utbredelseskartene for kaie og tretåspett er klart mangelfulle. Båndkorsnebben hekket med sikkerhet i deler av Nord-Trøndelag og Nordland i 1999. Fotograf-initialer er ikke påført under bilde av lappfiskand på side 120 eller for blåråke på side 328. Artsepitetet til snøugle er nå scandiacus. Gensbøl døde 30. juli 2005, i en alder av 71 år. Det burde absolutt ha vært nevnt under forfatterpresentasjonen. Han var for øvrig en av de virkelig ruvende ornitologene og fuglebok-forfatterne i Norden.
Det er med en korrekt ordnet systematisk liste over samtlige 466 fuglearter registrert i Norge før 2004. For en gangs skyld er det brukt fornuftige, og ikke for mange, sym- boler for å beskrive status. En annen liste presenterer fuglenes navn på norsk, dansk, svensk, finsk, islandsk og færøysk. Videre er det med en liste over 56 interessante fuglelokaliteter i Norge (vesentlig Ramsar- områder og IBA-områder). Her kunne det imidlertid vært med noen flere spennende høyereliggende områder i innlandet. Det beste av Valdres, Golsfjellet, Jotunheimen, Femundsmarka, Børgefjell, Saltfjellet og Dividalen sommerstid især i et smågnagerår er virkelig bra for den som orker å anstrenge seg litt og ikke kun vil ha fl est mulig arter på et lett tilgjengelig brett. En rekke skogs- områder i lavlandet er spennende om våren og sommeren. Aust-Agder har steder der samtlige av landets spetter kan påtreffes, noe som er ganske unikt. Utvalget er altså skjevt med henblikk på geografi , biotoper, arter og årstider. Dog må det tas høyde for at to sider ikke utgjør mye plass. En liste viser hvilke navn de ulike fotograf-initialene står for, en litteraturliste har med 13 titler, og en annen liste presenterer 16 relevante web-adresser. Stikkordregister med norske og latinske fuglenavn avslutter boken, som for øvrig har en vakker forside.
Totalt sett er dette et bra verk som har med mye nøyaktig og oppdatert kunnskap om artene, og spesielt Günther er meget godt på innsiden av norsk ornitologi. Det å kombinere en håndbok og en felthåndbok har både fordeler og ulemper. Som felthåndbok er den selvfølgelig underlegen Gyldendals store fugleguide fra 2004 (samt for stor og tung), men som håndbok/oppslagsverk bringer den en del nytt i forhold til andre bøker. Mange fugleinteresserte ønsker nok en bok som dette, der man har mye godt og allsidig stoff samlet mellom to permer om fugler man jevnt over kan forvente å observere også i Norge. Mange andre utenlandske originaler bearbeidet til norske forhold kan ha mange uaktuelle arter som forvirrer og gjør det vanskeligere for mer uerfarne å finne den riktige arten. Det er alltid tungvint når informasjon om en art er fordelt på to eller flere oppslag, endatil et stykke fra hverandre. Likevel finnes det ikke alternativer i en bok som dette, for av hensyn til bestemming bør flere arter stå på samme oppslag (og da er det ikke samtidig plass til mer generelle opplysninger om artene).
Roald Bengtson
|
