Hønsefugler og klatremus har gjerne økt i antall etter gode blåbærår, har blant annet harer, lemen og visse nattsommerfugler variert i takt med flerårige sol- og månesykluser. Dette er godt dokumentert i form av lange tidsserier, men likevel har fagfolk helt fram til vår tid slitt med å finne årsaken.
Svaret ligger trolig hos plantene. Når flerårige planter utsettes for stressfaktorer som krever bruk av lagrede proteiner, må disse gjøres om fra tungtfordøyelige komponenter til enklere og dermed lettfordøyelige forbindelser. Fordi proteiner er den begrensende faktoren for mange planteetere, kan dette være avgjørende for om planta egner seg som mat. Aktuelle stressfaktorer er stor produksjon av frø/frukter, eller naturlige kilder for ioniserende stråling, som varierer med sol- og månesykluser.
Vidar Selås (prof. em. i økologi og naturforvaltning) presenterer mulige forklaringer på at mange av våre planteetende dyrearter har hatt svært regelmessige bestandsvariasjoner.
