Fuglenes år

Fra bokens forord:

En høstdag for noen år siden innså jeg at livet mitt hadde endret seg. Jeg hadde fylt femti. Noen år tidligere hadde jeg fått diagnosen epilepsi.
Anfallene kom med ujevne mellomrom, uten forvarsel. Jeg ble satt på sterke medisiner.
Bivirkningene sugde ut kreftene mine, jeg kunne sove i ti timer i strekk, våkne, og fem minutter senere få lyst til å gå og legge meg igjen.
Ting jeg hadde gjort med letthet, fremsto som uoverstigelige utfordringer.

Når det neste anfallet ville komme, var umulig å forutsi. Uvissheten skapte en frykt i meg som jeg aldri tidligere hadde kjent, og en tanke festet seg om at det sikreste var å holde seg i det trygge og kjente.
Ta det rolig. Sitte på hjemmekontoret. Være i nærheten av folk jeg stolte på.
Min verden skrumpet inn, men den var ikke uten begivenheter av den grunn.
Jeg begynte å legge merke til små ting rundt meg, det lille livet, detaljer i hverdagen som jeg hittil hadde oversett. Ting som alltid hadde vært der,
som befinner seg i alle menneskers nærmeste omgivelser, men som vi ofte går glipp av, fordi oppmerksomheten vår alltid er rettet mot noe større.

En slik ting var fuglene i hagen vår. Vi har bodd i det samme huset i mange år, og fuglene har alltid vært der, men jeg hadde ikke virkelig lagt merke til dem før nå.
Kanskje var det noe som hadde ligget der lenge, en nedarvet interesse som hadde ventet på en anledning til å slå ut i full blomst.
Moren min var interessert i fugler. Hun har vært død i mange år nå, men jeg kan fortsatt huske at hun lærte meg om dem da jeg var barn.
Navnet på artene der vi bodde. Hvilke som var trekkfugler, som kom om våren og reiste om høsten – og hvilke som var standfugler, arter som ikke reiste noe sted, men som alltid var der.
Hun fortalte om hvor ulike de var, at noen var rovfugler, mens andre spiste frø, at noen levde i flokk, mens andre levde alene, at alle artene hadde sine kjennetegn.
Svarttrosten sang når det skumret om våren. Linerlen vippet med stjerten. Skjærene stjal ting som blinket. Uglene bar på mystiske hemmeligheter,
og gjøken la egg i andre fuglers reir. Sånne ting lærte hun meg, men det viktigste jeg lærte av min mor, var å se.

Det hender man oppdager noe nytt, eller ser noe velkjent på en ny måte. Det skjer ikke ofte, men det hender. Noe forandrer seg. Verden blir større.
En gardin trekkes til side og man ser inn i et parallelt univers.

Det var dette som skjedde meg denne kalde vinterdagen.
Det var den første dagen i januar, klokka var ni om morgenen. Jeg hadde nettopp våknet, laget en kopp kaffe og tatt min daglige dose med medisiner.
Jeg så en fugl i hagen. Den satt der og stirret på meg, og det var ingenting oppsiktsvekkende ved denne situasjonen, en fugl i en hage,
men jeg opplevde det likevel som en ekstraordinær hendelse.
Hvorfor?
Det er ikke godt å si. Jeg vet bare at det hadde mer med meg å gjøre enn med fuglen.
Det hadde gått et par måneder siden høstdagen da jeg innså at livet mitt hadde endret seg, at alt ikke lenger var som det pleide å være.
Jeg må ha vært mottakelig for noe akkurat da, jeg så fug[1]len på en annen måte enn jeg pleide å gjøre. En liten skapning i et lite habitat, med et liv helt annerledes enn mitt eget.
Likevel var det noe som gjorde at jeg identifiserte meg med den, og som gjorde at dette øyeblikket ga støtet til en ny retning i livet mitt som jeg ikke hadde sett komme.
Jeg ble en fugletitter. Gjennom året som kom, drev jeg et slags dagliglivets ornitologiske feltarbeid.